Eirik&Bolivia

Yess. Da sitter jeg ved pc'en i mitt eget hus, i gode gamle P.A. Holmsvei. Utrolig rart.

Flyet landet ca 22 i kveld (onsdag), og jeg ble moett av en glad og lettet mor, samt en bunch av gode venner. Det varmer.

Saa naa er jeg altsaa tilbake, og syv maaneder har gaatt. Har spist to skiver GROVbroed med bringebaersyltetoey og to med nugatti, samt inntatt ett stort glass Tine Lett Melk.

Det var det jeg hadde og melde akkurat naa. Maatte bare dokumentere at jeg naa faktisk nok en gang er paa norsk jord.

Eirik.

Hei godtfolk!

Vi skriver mandag 24. april, og den foerste dagen i den siste uka til Eirik paa Alalay. Eirik er imidlertid ikke paa Alalay, grunnet en mage som helst ikke skal vaere langt unna et toalett over en lengre periode, og jeg ser for meg at bussturen ut til Alalay, foreloepig er i lengste laget.
Men er ellers i god form, og ved godt mot!

Siste uka ja. Veldig dobbelt aa tenke paa akkurat det. Skal bli saa godt aa komme hjem igjen, dog, saa trist aa dra fra alt som har blitt en saa naturlig del av hverdagen din, og av deg selv. Saerlig det aa skulle reise fra alle de relasjonene man har bygget opp naa over ett halvt aar, og da saerlig med ungene, skal bli toefft. I det siste har man ogsaa merket saa mye bedre enn foer, at folk virkelig setter pris paa at man er her, og at de rett og slett er glad i deg, noe som jo selvfoelgelig ikke gjoer det hele saa mye lettere. Men likevel, det er med det jeg kaller for en slags trist gladhet jeg drar herifra(mor foreslo VEDMOD som ett bedre ord..menmen..hehe)
For, er saa glad for at jeg kastet meg ut i dette. Er saa glad at jeg har faatt denne muligheten til aa faa oppleve alt det jeg har opplevd, og muligheten til aa se og oppleve ting paa kroppen, ikke bare ha et distansert forhold til ting, basert paa noe man har lest eller sett paa tv.
Tar meg selv i aa kanskje virkelig litt selvhoeytidelig naa, saa dere faar heller si fra om det blir i meste laget, og dra meg ned paa jorda igjen ;)
Men uansett, det som formidles skal, er at noe slikt som det jeg naa har vaert med paa, virkelig er noe aa anbefale, og noe man har saa mye igjen for, paa alle mulige ulike nivaa. Saa er det noen som har tid de ikke veit hva de skal bruke til, saa er det bare aa sette seg paa foerste fly til for eksempel Bolivia. (OBS! Det gaar forresten ikke direktefly mellom Norge og Bolivia, saa du maa nok mellomlande noen andre steder foerst, kanskje Amsterdam eller Miami. Se www.klm.com, for naermere informasjon)

Denne uka har vi litt program, som et slags forsoek paa at faa tatt farvel med Alalay paa en litt ordentlig maate. Onsdag skal vi arrangere Talentkonkurranse, hvor ungene skal synge, danse osv. De litt stoerre ungene(les: meg og de andre frivillige) skal etter all sannsynelighet framfoere A1´s glansnummer, "Caught in the middle". (Kamera ikke tillatt)
Paa torsdagen er planen, hvis vi faar tillatelse fra ledelsen, og ta med seg ungene fra de cabañaene hvor Halvard, jeg og Anja jobber, til dyrehagen.(anja er ei belgisk jente som ogsaa har sin siste dag som frivillig paa fredag) Vi har troa paa at det kan bli stas.
Fredag kveld, formodentlig etter en del taarer, forlater vi Alalay for siste gang, i alle fall i denne omgang.
Loerdag formiddag skal jeg se United grisebanke drittlaget Chelsea, foer flyet gaar fra La Paz i 19 paa kvelden. Etter en lite tur innom den andre bolivianske storbyen, Santa Cruz, er planen at vi lander i Lima i 22 tiden.
I dagene som foelger skal man besoeke, og forhaapentligvis tilbringe noen netter hos den familien man bodde hos i Lima sist, foer flyet letter den 3 mai, og man femme i Oslo, Norge i 21-22 tiden kvelden den 3 mai. Amen.

Naa maa jeg nesten rette kursen mot naermeste toalett, saa dere faar unnskylde meg, og ta til takke med det jeg til naa har faatt ned paa "papiret".

Ellers skal det bli utrolig godt aa se alle igjen der hjemme, og paa Hald! Snart!
Gleder meg!

Klemzer fra Eirik!

Hei alle mine medmennesker!

Da syntes jeg det var paa tide aa sende nok ett lite livstegn fra dette kontinentet som mange av oss kaller for Soer-Amerika, og andre for “der borte”, eller “der nede”.

Livet har egentlig behandlet meg veldig bra den siste tiden, og denne mailen kommer til aa bli skrevet med det som utgangspunkt. Likevel, jeg foeler det kan vaere riktig av meg aa nevne at for tiden saa er det to alvorlige sykdomstilfeller i min naermeste slekt, og at jeg ber dere sende noen ekstra tanker til oss i denne vanskelige perioden. De av dere som finner det naturlig, maa ogsaa gjerne be en boenn eller to for min farmor og min tante.

Tiden raser av gaarde, Stavenes jr. sjekker kalenderen, og med sine sparsommelige mattematikkunnskaper regner han seg fram til at det bare gjenstaar en ca 2 maaneder av oppholdet hans her i Bolivia. Og hvilke foelelser bringer saa det fram i han? Jo, blandete foeleser, kan man vel si. En del av han kan ikke vente til aa komme hjem, moete venner og familie, se paa Dagsrevyen, traske ned paa Kiwi og kjoepe en Cola, dette innom hos Martin og bare laekse med hele gjengen, kjoere bil, drikke TINE lett melk og sitte i sola paa verandaen og smaaprate litt med de gamle. En annen del av ham derimot, foeler at det er saa mye som skal gjoeres foer man faktisk kan dra av gaarde med god samvittighet, en samvittighet baade ovenfor en selv og for andre. Paa den ene siden kan man ikke ha bodd ett halvt aar I La Paz uten aa faa med seg Muela del Diablo, Valle de la Luna, El Cementerio osv, mens paa den andre saa er man her faktisk for aa jobbe med gatebarn, og man er noedt til aa gi dem 100% den siste tiden man er her. Ta initiativ til aktivitet, sette seg ned aa prate, sette seg ned aa koedde, bare vaere der sammen med dem. Saa balansegangen mellom hva man skal prioritere og ikke, er til tider vanskelig, men samtidig ikke uoverkommelig. Skal nok komme i maal til slutt, med en samvittighet jeg kan leve videre med.

Den siste tiden har det vaert karneval her i Bolivia, noe som medfoerer at man knapt har kunnet bevege seg utendoers uten aa faa en vannballong smelt I bakhodet. Vannkrig er, sammen med aa drikke seg saa vanvittig uforskamma full at man blir liggende midt I gata sammen med en 10-20 andre likesinnede mennesker i naer omkrets, en av hovedattraksjonene naar det gjelder karnevalet. Og da er det ikke snakk om snille vannkriger mellom folk som kjenner hverandre, neida, her er alle fritt vilt, og sarlig attraktivt aa “drepe deg” med vann, er det hvis du faller inn under katogorien “Gringo”, noe alle som ser ut som om de ikke kommer fra Bolivia, faktisk gjoer. Med andre ord, jeg har gaatt rundt med en del bloete klaer i det siste. Her forrige loerdag, en av “hoveddagene” for karnevalet, var vi i hovedgata her i La Paz, som heter El Prado. Og naermere krigen har jeg aldri vaert, og kommer nok trolig aldri(bank i bordet) til aa vaere heller. Da var det bare aa loepe, mens vannbalonger og skrik som: “Ta gringoene!”, suste om oera paa en. Men det var jo litt moro ogsaa da.

Forrige mandag hadde ungene, paa grunn av karnevalet, fri, og vi frivillige hadde planlagt en OL-dag. Eller det vil si, jeg laa syk det meste av planleggingsperioden med feber og forkjoelelse, etter en loepetur i hoelgjeregn paa 3800 meter, men det er en annen historie. Saa Halvard og noen av de andre frivillige som er her, hadde virkelig lagt seg i selen for aa legge til rette en morsom og aktiv dag for ungene. Flertallige timer hadde de sittet aa laget lister over deltakere, og delt dem inn i forskjellige land etter kjoenn og alder. Det hele resulterte til slutt i noe vi kunne ha planlagt paa ett og ett halvt minutt, ettersom ungene egentlig var svaert likegyldige til hele greia, mens hjelpen vi fikk fra de voksne lederne, var saa godt som lik 0,3. Vi endte opp med sekkeloep og en hybridform av det vi i Norge kaller for kanonball, og som vi synes er ganske saa artig, men som har en heller laber appell til ungene paa Alalay. Men sekkeloepet likte de derimot. Saa en TOTAL fiasko var det ikke, og vi har laert at den store planleggingen fort blir overfloedig her I Bolivia.

Om en uke, skal vi endelig ta vaar saart etterlengtede, og etter vaar mening, dypt velfortjente to ukers ferie. Den opprinnelige planen var aa bare flekke saa langt inn i jungelen som overhodet mulig, men etter en del samtaler med folk som har litt jungelerfaring, og litt selvransakelse, som igjen har resultert i at vi har funnet ut at vi er glade i livene vaare, har vi moderert oss noe. Men inn i jungelen skal vi lell, samt at vi skal proeve aa faa oss en tur til turismagneten og den “glemte” inkabyen, Maccu Picchu, som noen av dere kanskje faktisk har hoert om.
 Saa dette gleder vi oss svaert til da, som dere kanskje skjoenner. To uker uten ansvar og diverse forventninger, skal helt aerlig bli veldig deilig.

Ellers skal det ogsaa bli veldig deilig aa komme hjem til alle dere der hjemme, som tro det eller ei, betyr veldig mye for meg, og alle mine alteregoer.

Savner dere folkens, men vi ses snart igjen!
Glad I dere!

Abrazos y besitos de Eirik!